Gammel nyhet

Slutta å blogge, men la aldri ned bloggen. Før nå.
Derfor tittelen er gammelt nytt.

Årsaken er balansegangen. Finner ikke formen. Personlig blir privat.

Om jeg finner bloggbalansen? Kanskje senere.

SLUTT. Punktum.

SLUTT.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gudskjelovdagen

Barack has left the building.

Norge kan puste lettet ut, både Thorbjørn “Have dønn” Jagland som ikke kaster bort pengene hvis han tar seg et engelsk uttalekurs, Stoltenberg, som fikk vist Obama hvor Danmark ligger i forhold til SMK (Statsministerens kontor), alle sikkerhetsfolka som har brukt det siste døgnet til å være årvåkne, pressefolk som har fotfulgt The Obamas all over, og andre som kanskje er lei Obama-rama-dramaet.

For min del kunne han gjerne vært lenger, verdens mektigste mann. Imponerende, synes jeg, hvordan han til applaus lander i sitt vanvittige Air Force One, omringet av kommandobiler, norske og svenske politimenn og ikke minst sine medbrakte Secret Service-agenter i biler som tatt rett fra en filminnspilling. Ikke minst:

Imponerende hvordan han fanger publikum i en lun stemningshule, med sin retorikk og verbale sjarm.

Samme morgen møtte jeg en lang hale av blålysbiler på E6 mot flyplassen, sikkert 50 stykker. Det var et heftig syn, en liten brøkdel av apparatet rundt makt-mannen. Den amerikanske presidenten. I Norge.

Ikke få ble påvirket av visitten. Maktmennesker, politikere, presse, politifolk, demonstranter, vegarbeidere, pendlere, yrkessjåfører, flyreisende – og alle deres familier og forretningsforbindelser osv osv osv – Noen unger måtte smøre frokosten selv fordi mamma måtte ekstra tidlig på jobb, andre rakk ikke kundemøter på grunn av trafikkstans – og i det hele tatt. Unntakstilstand når USAs president titter innom.

Gudskjelovdagen. Det er fredag det, ifølge min farmor. Og det er helt sant. Fredag. Uka over, helga venter, man har tid, det er stille, det er ro. Rom for å slappe av. To fridager i nær framtid, og en uke som ofte er hektisk, ligger bak.

I dag har gudskjelovdagen kanskje dobbel betydning for mange.

En annen ting, er det bare meg som synes at Barack Obama ligner litt på Nysgjerrige Nils..? Jeg bare spør.

God helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

5 år før Berlinmurens fall

Det var midt på 80-tallet.

Barnebarnsferien med besteforeldrene på morssiden gikk fra Norge i nord, til mellom-Europa i sør. I følge med bestefarens søster og hennes familie var de innom Rottefangeren i Hameln, Hansapark i Tyskland, Luxembourg og Belgia, og luftputebåten fra Calais i Frankrike til Dover i England.

Mil etter mil.

Mil etter mil.

To biler, to campingvogner, og flere hundre mil på veien.

Året 1984 var hun 9 år.

Hun lå i baksetet.

(ja, hun lå rett ut i baksetet – over den tyske autostradaen – bilbelte var ikke engang montert på den tiden).

Hun leste danske Donald-blader om Anders And, gomlet godteri fra Nidar Bergene. Det ferske godteriet kom rett fra fabrikken, der mormoren arbeidet.

Bilsyk? Joda, opptil flere ganger. Men mest uvel ble hun da bestefar nok en gang skulle stoppe på en av de mange kirkegårdene med ofre fra verdenskrigen.

- Nå igjen?? MÅÅ jeg være med ut??

- Ja, du må nok det. Smil til fotografen nå, sa bestefaren med koselig trøndedialekt.

En viktig del av historien, sa han.

- Ja vel, tenkte 9-åringen, og himlet nok med øynene.

De tråkket kirkegårder, de stoppet ved statuer, de var ved Spandau-fengselet og hun fikk høre om nazisten Rudolf Hess – Hitlers hånd.

I ettertid er hun takknemlig. Fotoalbumene er fulle av minner. Inntrykkene gjorde historieundervisningen på skolen mer levende. Hun var der. Opplevde de historiske stedene.

De dro til Berlin.

De var i vest, og skulle til øst. Øst-Berlin. DDR, som det het.

Guffent.

Guffent.

Det var før murens fall.

Ingen visste hva som skulle skje fem år senere.

Byen var delt i to. De gikk i gatene, bak muren. Hun husker at det var grått. Litt folketomt. Betongblokker. Folk levde bak gardinene i høyblokkene, men hun så dem ikke. Det var noe guffent over gatene, husker hun. Litt uhyggelig, kanskje. Kanskje var det historiene til den kunnskapsrike bestefaren som gjorde inntrykk. Hun var så nær livet til etterkrigsofrene.

Hun var ikke sulten, men de spiste på en fortausrestaurant.

Hun fikk spaghetti, tenk – hun husker fortsatt hvordan den så ut, hvordan den smakte. Inntrykkene var sterke. Det regnet litt. De var ikke der lenge.

For å komme seg tilbake til “den lyse siden” – det er slik hun husker det – måtte de gjennom tollbua Checkpoint Charlie. Den mest kjente av grenseovergangene mellom Øst- og Vest-Berlin.

(I ettertid har hun lest at Checkpoint Charlie lå i krysset mellom Friedrichstrasse og Zimmerstrasse, for de som er kjent)

Chechpoint.

CHARLIE: Checkpoint.

Det var da hun ble redd.

Grensevakta var streng.

- Vis meg passene!

Mormor hadde passene i veska, en hvit, stor skinnveske med blå Sorbits (tyggis) og rosa lebestift.

Soldaten så lenge på passet til barnet. Den litt mørke jenta med brunt hår.

- Han tror vi skal smugle deg ut, hvisket bestefaren.

Jenta (9) ble redd. Hun trodde ikke hun skulle få være med besteforeldrene videre.

Det ble tatt noen telefoner. Hun hørte høye stemmer. De ventet en stund, hun tror det var en evighet. Så fikk de passene tilbake. De kunne gå.

LITT HISTORIE: Øst- og Vest-Tyskland ble delt i to etter krigens slutt i 1945. I 1961 ble det bygget en mur tvers gjennom Berlin. Da folk prøvde å flykte fra Øst til Vest i siste liten, var det noen som klarte det, de andre ble tatt av østtysk politi. Det ble bygd en dødssone på østsiden av muren.

Grensesoldatene fikk beskjed om å skyte alle som tok seg inn i dødssonen.

9. november 1989. Tusenvis av mennesker samler seg foran en grensebom.

- Hev bommen, roper de.

Gorbatsjov, sjefen i Sovjetunionen (verdens største stat som falt i 1991) sier til de østtyske lederne at de ikke kan regne med hjelp fra Sovjet dersom folket gjorde opprør.

Nøyaktig klokken 23.30 strømmer 20.000 østtyskere inn i Vest-Berlin.

Delte Berlin i to.

MUREN: Delte Berlin i to.

NÅTID:

Mandag, 9. november 2009, er det 20 år siden murens fall. Jenta er nå 34. Og takknemlig for den historiske rundreisen besteforeldrene ga henne, en verdi langt utover historiebøkene.

Hun får ikke fortalt dem det. De er ikke lenger her.

Hun håper hun kan ta med oldebarna deres til Murmuseet som forteller om Berlinmurens historie. Da kan en stolt mor fortelle at hun var der.

Før muren falt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Moahahahaha

Det er til å le av.

Først var hun irritert. Det kunne vært en stille morgenstund på et rolig rutefly. Men da passasjerene var alle, og setene fullsatt, ble det helt tydelig. Foran henne satt en menn-i 20-/30-årene-gjeng med prikk like hettegensere, med egen logo. De var fra en-eller-annen privat øl-klubb. De var mange, de var bråkete, og de kunne ikke komme fort nok til den flytende frokosten; øl.

Greit nok. De skulle ha det koselig på tur. Eller, det kunne vært greit nok, dersom ølguttene hadde hatt roligere naboer. For på seteradene foran dem, satt selvfølgelig en gruppe kaklende, oppmerksomhetssyke høner i slutten av 50-årene. Jäger-lauget. Damer som drikker Jägermeister til frokost.Som står mer enn de sitter, smører lebestift i ansiktet og lager drikkebevegelser med hendene foran resten av flyet. Hvor var Charter-Svein?

Harry? Mulig.

De fant hverandre, de to gruppene. Til underholdning for resten av flyet.

Så sa den ene til den andre:

- Fanken, jeg må kjøpe med mascara til dama.

- Huff, du det a? spurte han andre.

- Ja, hu føler seg ikke fin uten mascara, svarte han første.

- Kan du ikke bare skaffe deg ei finere dame a?

Det var da hun lo.

Han som måtte handle med mascara til dama svarta at “fine damer er så sære”, så han bestemte seg for å beholde hun han har.

Etter en tenkepause sa han noe mer. Det kom ut av intet, han sa det bare:

- Alt er billig på Obs, til og med damene. Hvertfall de jeg kjenner.

Åkei da. Det er lett og glemme at det sitter en god mengde mennesker og hører på alt du sier på fly og tog og sånt. Kanskje er det til og med noen du kjenner, eller noen som vet hvem du er men som ikke du vet hvem er. Uansett, da så er en tankeløs kommentar fullstendig ufarlig.

Verre var det hjem igjen.

Foran henne satt en kjent norsk direktør i et svært sentralt organ, la meg bare si at det har med utlendingspolitikk å gjøre.

Han leste private eposter, eller, ikke private, de var jobbrelaterte, men de var direkte fra hans personlige innboks, printet ut på papir.

Uten at hun behøvde å lene seg frem eller gjøre annet enn å sitte som en helt vanlig flyreisende som kikket seg rundt, kunne hun helt tydelig lese hva det gjaldt, det sto navn og helt sikkert taushetsbelagte og konfidensielle opplysninger.

Ute i verden er man ikke alene, selv ikke nordmenn..

..Heia Norge..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Michael Jackson – igjen!

Den avdøde popkongen lever fortsatt i manges bevissthet. Jeg kan huske min noe eldre tremenning introduserte meg for Thriller i barneårene, og siden har jeg danset til flere MJ-låter på ungdomsdisko, og tatt opp favorittene fra det tidligere NRK-radioprogrammet Ti i skuddet.

MJ har tjent vanvittig mye penger etter han døde. Som annen kunst, blir verkene mer verdt når kunstneren ikke kan produsere mer. Samleverdien øker. Det som er litt morsomt, er at horden fans også øker.

Samfunnets yngste, som ikke vokste opp på verken 80- eller 90-tallet, har fått dilla på musikeren. Her hjemme laster 9-åringen ned klassikere som Beat it, Billy Jean, Dirty Diana. Sanger jeg har glemt, støvet ned i hukommelsesarkivet, dundrer nå på full guffe bak døra til gutterommet. He he.

Populær på ny.

LÅTLISTA: Populær på ny.

Han uttaler tittelsporene med den største selvfølge, synger refrenger for å forklare hvilke sanger han mener, og skriver dem opp for hånd.

Foran familiens videokamera danser han til de kjente tonene. Han øver seg på Moonwalk. Selvfølgelig. Dansetrinn som har påvirket hele artistindustrien. Litt artig å se at de aldri går av moten.

Det er noe annet enn flopper som Ketchupsangen, Lambada og Macarena, for de som husker det. Landeplager med dansetrinn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Plutselig tilbake!

Klokka ringer.

Det er for tidlig. Altfortidlig! Klokka er et lite tall og det er nesten vondt å stå opp. Late sommerdager er over, plikter kaller og dagen starter før kroppen.

For husets minste er det minutter og noen få meter fram til skolebenken som ligger i nærmeste nabolag. Husets eldste av de unge gleder seg. På vasken ligger hårvoksboksen, i gangen ligger den nye sekken, en sykkeltur unna venter ungdomsskolen.

Nå, noen få dager senere, er de eldre enn uka før. På flere måter. Et skoletrinn høyere enn i fjor, de vil ha mer mat i pakka og tøffere bind på bøkene.

Høst er hverdag. Nye timeplaner, nye regninger, nye oppgaver. “Vi tar det til høsten”-planene er nå. Hus og hage-ting. Avtaler og møter. Kamper og ny sportssesong.

For min del skal jeg være i ro noen uker til, mens kroppen reparerer seg. Lar humla suse, hvis den ikke regner bort. I min nye Buddabag.

Licence to chill

Licence to chill

Herfra kan jeg hvile, gjøre øvelsene mine og tenke på alt jeg skulle ha gjort, burde gjort og enellerannen gang skal gjøre.

Buddabagen er digg. En ubeskrivelig drøm. Synker nedi, og kan bli der til evig tid. Alle ungene får plass samtidig også. Den er stooor. Og koooselig!

(LES MER her http://www.laidback.no/shop/buddabag)

Imens går dagene forbi.  Fine sommeropplevelser er blitt minner. Det er som 9-åringen min som hadde opplevd noe gøy og ville gjøre det igjen:

Skulle ønske vi kunne spole tilbake livet litt.

Happy høst!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ti tips for turister

Et par ting det er greit å huske på når du skal ut å reise:

**  Når du bestiller hotell – sjekk at hotellet faktisk ligger i den byen du skal til.

**  Ikke alle som står på en flyplass står i kø. Sjekk at personen du står bak faktisk venter på det samme som deg.

**  Ikke la deg lure: når en italiener svarer ja på spørsmålet om dette toget går til Milano, spør gjerne en annen også.

**  Hvis du skal ha lokal hjelp til å ringe etter taxi – ikke lån bort telefonen din.

**  Sjekk kvitteringa – er avtalt taxipris 85 euro skal du ikke betale 95.

**  Dersom du skal til et land der engelsk ikke er barnelærdom, lær deg noen enkle fraser på lokalt språk. Eller tegnspråk.

**  Pass munnen din – Ikke glem at noen av de andre menneskene rundt deg faktisk også kan være norske.

**  Husk at enkelte ord er mer internasjonale enn andre, som “idiot” og “fuck”.

**  Hvis hotellrommet koker hele den første natta – sett på aircondition.

**  Hvis du ser et par Prada-solbriller, ikke kjøper dem, og begynner å angre når du sitter på flyet. Glem det. Det er for sent.

God sommer!

Et par tips i bagasjen.

GOD TUR: Med et par tips i bagasjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lugubre drømmer

Hørt på skoleavslutning for 7. trinn:

Scenen er pyntet, lyset i salen slokket, kun lykter lyser. Det er stille, foreldrene sitter i salen. De håpefulle står klare til å entre scenen. Tema for elevenes aller siste kveld på barneskolen er “Drømmer”.

En og en går opp på scenen. Og forteller hva de vil bli som store.

- Jeg vil bli danser, sier ei jente.

- Jeg vil bli amerikansk fotballspiller, sier sønnen.

En vil bli advokat, en annen vil bli maler. En tredje vil bli større enn Elton John.

Så kommer den fjerde:

- Jeg vil bli smugler.

Latter.

- Han kommer til å tjene mest av alle, sier en publikumsstemme lavt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan unngå svineinfluensa?

Unngå smitte.

Unngå smitte.

Bind grisen, og sett munnbind på resten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Familiens hemmelighet

Ganske ofte før hadde vi møter, klubbmøter. Aktivklubben, heter klubben. Det er ganske morsomt, og veldig koselig, for da møtes vi, jentene i familien på min fars side. Farmor er formann, eller, hun er klubbleder.

På hvert møte samles alle i farmors stue, og vi har en oppgave for kvelden. Det har vært forskjellige ting, de jeg husker best er to:

En gang lagde vi snøhuler (julepynt) av gips og lim og bomull. Et annet oppdrag, som gikk over flere møter, var å strikke lapper. Lappene sydde farmor sammen til slutt, og lappeteppet ble en gave til min snille kusine som fikk en søt baby. Hun er selv aktiv medlem, men flytta et godt stykke nord og vi kunne holde på med hemmeligheten på de møtene hun ikke var med på.

Koselig, hyggelig og morsom, er klubben. Koselig fordi familien samles og man lager ting og slapper av sammen. Morsom fordi tanta mi og jeg alltid får latterkrampe på møtene. Vi har helt lik humor, og den ene fortsetter der den andre slutter. Jeg ler høyt bare jeg tenker på det.

Farmor sørger for både mat og drikke, vi andre hjelper til så godt vi kan. Noen ganger har klubben vært samlet på sommertorpet i Sverige, da sammen med andre i familien.

Felles for alle møtene, er at alle avslutter med å skrive i hver sin bok. Vi skriver hvem som var tilstede, hva vi gjorde, om det var en spesiell merkedag, og ikke minst; vi skriver ord for dagen.

Ord for dagen. Det er fint. Vi tenker høyt, og kommer fram til et  ordtak som passer for den dagen. Enten et kjent visdomsord, eller noe vi finner på selv.

Det er en stund siden forrige gang. Jeg tror det var før jul, og at vi lagde julekort. Men min kreative farmor har garantert masse planer og ideer og drømmer om hva vi kan lage neste gang. Det gleder jeg meg til.

Ord for dagen:

Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet
om du nyter hvert sekund.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi drikker

en del eplejuice i denne familien. Det gikk en hel kartong til middagen i dag. Etter at jeg endelig fikk åpnet den. Fantastisk irriterende det der, jeg brukte lang tid. Skru av korken er selvfølgelig lett da, men den dingsen inni, den runde plastringen med en pappbit eller hva det er, herregud som den sitter. Jeg dro, litt forsiktig så den ikke skulle skvulpe, men dønn fast var’n. Åh, hva slags patent er egentlig det der?

Åkai, jeg dro, til slutt ble jeg for  si det rett ut skikkelig irritert, så jeg tok i. Og sølte så det spruta. Dro av den hersens papir/plastbiten, og kartongen sjanglet på bordet og skvulpet juice oppi middagsmaten.

Jeg sa ikkeno, hentet papir, hadde lyst til å banne. Tørket juice av tallerkenen, og bordet, og blusen. Fint. hva er galt med melkekartongene? Kan ikke all juice tappes på sånne? Hadde gitt meg mat-ro, hvertfall.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagen i dag

begynte tidlig. Mobilklokka ringte første gang klokka 04, slumra en hel haug av ganger. Halv fem hadde jeg ikke noe valg, og sto opp.

I byen var dagen i gang. Med kaffe og fersk avis startet jobben med å finne morgenoppslag. Flere nyheter preget verden, som et trippeldrap i Asker til Sri Lanka-krigen som kanskje var det mest aktuelle utenriks.

Kontraster. Fra oppmerksomhetstrengte politikere bak små fikenblader, til PR-kåte Paradise Hotel-gjester. Innom en ulovlig spritfabrikk på landet, til mange tusen sivile ofre for den brutale krigen.

Det landet på noen bilder i tipsportalen, fra en politipågripelse samme natt. Barnevernsungdom på rømmen ble tatt i en stjålet bil. Den samme fjortenåringen ble tatt for to uker siden. Hvordan er det mulig, måtte vi spørre barnevernsmyndighetene. Så kunne den aktuelle hendelsen havne øverst på fronten.

Hele tiden harde prioriteringer, mange valg. Vi vurderte om drapsmannen og hans ofre skulle identifiseres. Sørget for å sjekke været til 17. mai. Og sjekket om lokalavisene hadde historier som burde fortelles videre.

Så kom dommen. En gruppevoldtekt av ei ung jente, angivelig begått av tre litt eldre gutter. Stygg sak, veldig stygg. Vi publiserte fengselsstraffen, fem år på hver av dem, og sparte leserne for de verste detaljene. Ikke alt hører nyhetsbildet til, noe er forbeholdt privatlivets fred.

I pausen skinte sola på Oslo-asfalten. Kaffen var god, tankene frie. Inne ventet en annen drapssak. En dom denne gangen, fra Bodø. Tvungen psykisk behandling for gjerningsmannen. Hjelp som kom for sent.

På en annen side av landet ble en savnet politihund funnet. I et annet land langt borte satt to nordmenn i arrest mistenkt for mord. Og i Moskva heier fansen fram Grand Prix-heltene som i en ukes langt eventyr. Kontraster ja. Det kan du trygt si.. Dagen er ikke helt den samme uten, sa folk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må ha det, bare må..

Å dra til Sverige for å handle er som å være på Ikea.

Hvorfor? Hvertfall er det sånn for meg. Det jeg mener; som regel er det ikke mye jeg skal ha når jeg skal til et av de to stedene. Med Sverige så mener jeg ikke sommerturene våre til Göteborg eller shoppingturer til Stockholm, men matvarehandel på grensa. Enten like etter Svinesund, er det Nordby det heter, eller Charlottenberg ved Eda, som er kjappest for oss som bor i Eidsvoll. Uansett, som regel skal jeg ha en ramme, en hylle eller kanskje bare telys og servietter på Ikea. I Sverige skal jeg som regel ha litt indrefilet, brusbokser, smågodt og snus.
Hver gang kommer vi hjem med stappfull bil.

Langs handlekurvveien fra varene til kassa dukker det opp mange ting jeg kommer på at jeg trenger. I Sverige kan det være kjøttboller, kjøttdeig, potetmos, saft, krydder, marinade, red bull, cider, ostepop, klær i sportsbutikken, leker i lekebutikken, og ja – i det hele tatt.

På Ikea trenger jeg nesten ikke begynne å nevne en gang, alt jeg kommer på at jeg kunne hatt bruk for. Er ikke litermålet vi har hjemme litt slitt? Og hadde det vært godt med et par ekstra puter i senga? Eller nye til sofaen? Hva med en vase, eller uketilbudet på blomster, eller skal vi rett og slett bytte ut noen møbler? Trenger vi ny lampe et sted? Heldigvis dropper vi halvparten av alle tankene før de er fullført, men genialt innredet er det på det senteret, helt riktig oppbygd rekkefølge. Kafeen er plassert akkurat der du blir sulten, nemlig halvveis. Du har gått ferdig oppe, og det passer med en pause før du går ned.

Og ved kassa, mens du venter i kø, ligger batteri og servietter og andre ting du slenger oppi mens du venter. Det kan jo komme til nytte.

Nå er ikke jeg veldig ofte i Sverige, og har ikke vært veldig mange ganger på Ikea, men jeg har nylig vært begge steder, og har dermed noen ferske refleksjoner.

Og handlegalskapen er også temmet her i huset, selv om vi ofte kjøper det vi har lyst på, tenker vi oss om både en og to ganger, har kjøpefrie perioder, både av hensyn til lommeboka og miljøet. Faktisk. Men litt artig å se at vi lar oss påvirke. Og kanskje er som nordmenn flest?

Ikke uten grunn at Ikea går så det suser og at det alltid er rene 17. mai med stappfullt av nordmenn som går i tog (kø) på de norsksvenske grensestedene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en bok

“Et visuelt og metalt dykk i barndommen din” står det på baksiden. Det stemmer!

Her er det bilder og lister over populære ting fra den tiden – og det er helt skremmende moro å lese.

Jeg husker godt brus fra en Soda Stream-maskin. Og en nyåpnet Shake. Ja, jeg hadde saccosekk. En rosa sacco-sofa, faktisk. Og kreppet hår. The Neverending story med Limahl, Sky Channel med Pat Sharp, trolldeig, Ply-Doh, My Little Pony, Lego, Barbie, Donkey Kong og sminkehode.

Som et barn av 80-tallet.

Jeg hadde BMX-sykkel, digga Pelle og Proffen, jeg hadde button med “Ikke mobb kameraten min”, kameraten hadde sikkert rottehale, forresten. Jeg fulgte med på Dynastiet, og husker det var en bombe når broren til Fallon, Carrington, var det Steven han het, når han sa han var homofil. Det var rart den gangen. Nå er det ikke det, heldigvis.

Mye har forandret seg siden da. Bladet Topp hadde ikke mye konkurranse, nå er det utallige magasiner å velge blant. Trond Viggo og kroppen-programmene hans nesten det eneste jeg fikk med meg om sånt, nå er det sex og samliv i alle kanaler. Sabrina, Sandra og Samantha Fox er erstattet og hundredoblet med pene popstemmer.

Vi var på bilferier, ingen snakket om bilbelter. Vi bytta glansbilder med glitter og samla på klistremerker. Et høydepunkt var når pappa kom hjem fra USA etter å ha gått en fredsmarsj i Washington, da hadde han kjøpt klistremerker med lukt! Slå den a, du kunne skrape på jordbærmerket, så lukta det nettopp jordbær. De ble ikke bytta bort.

Bortsett fra litt Pokemon og såkalte Gormiti – nå foregår de fleste byttelekene blant barn via online internettspill.

Ikke alt har forandra seg så mye da. Miljøbølgen tok av med Rusken og Blekkulf. Mulig mye er bedre, med søppelsortering og økt bevissthet, men her er vi kanskje ikke kommet så supermye lenger.

En annen ting er også fortsatt som det var.. Smurfene. Vel, hvertfall i mitt liv. Jeg digga de små blå som liten, og gjør det fortsatt. Skal ikke gå så langt som å si at jeg fortsatt leker med dem, eller jo forresten, jeg gjør vel egentlig det. Jeg har dem i stua. !. I en hvit gammeldags settekasse står de, fordelt på tema :)

Smurfer og smurfiner. I dykkerdrakt, med PC, på badehåndkle, med el-gitar, sykkel, smurfebil, basketball, legesmurf, feiersmurf, indianersmurf, spøkelsessmurf, heksesmurf, babysmurf og et lite smurfehus, som jo er en liten sopp. Moro for unga… og meg.

- Det er høl i gjerdet på Gaustad, kunne de slemme sagt.

- Er du helt nørd, eller? sa vi, og mente nerd. Gorilla vrengtryne. Som vi sa på 80-tallet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi ble tauet inn!

JESSHEIM (LØRDAG KVELD): Vi skulle spise på restaurant. Hadde pyntet oss litt, og gledet oss til å få middagen servert. Vi skulle til Lillestrøm, alle fem, to store og tre små. Vi kom ikke lenger enn til Jessheim.

Der ble vi tauet inn.

Det vil si, bilen streiket. Ja, den nye bilen. Varmeapparatet streiket, bilen var iskald. Og frostvæsketanken var tom. Vi fylte den full på Råholt, for 300 kroner, men to mil senere var den tom. Lekkasje, med andre ord.

- Ær’e for no gæli her a, spurte en forbipasserende bonde på Esso-stasjonen der vi sto.

Han var under panseret før vi fikk svart.

Han stakk fingern i tanken og puttet oljepinnen i munnen.

- Mhmmm… smaker itte no frostvæske her.. detta var rart, je har ældri opplevd makan je, sa bonden.

Jeg måtte nesten le, men var for oppgitt.

Han prøvde oppriktig å hjelpe til. Ringte alle sine mekanikerkamerater, men ingen var hjemme.

- Det er mulig dom sitt nedi kjellerstua, da hører dom itte tellefon, forklarte han.

Javel. Jeg gikk i hanskerommet, fant forsikringsmappa og veibeviset. Nummeret til vakta. Han skulle komme så fort som mulig, om en snau time.

Vi varmet oss på McDonalds. Ble bløte burgere istedet for bedre biffmiddag med varme maiskolber og fløtegratinerte poteter, etter en marinert scampiforrett. Hurra.

I køen foran kassa sto vi. Pugget bestillingene med plaine burgere uten salat og med ost og ekstra cheese, brus og milkshake og alt mulig x 5. Så kom han igjen. Innimellom burgerkjedens lørdagsgjester kom den møkkete bonden i kjeledress, med olje på leppene.

- Her er’e, nummeret til verksmesteren, det er privvatnummer, her, der står på lappen!

- Ja, flott, takk..

Han skravlet så pomfri’n ble kald.

Vi forklarte at Falck var underveis, og at de skulle se på det. Dekket av forsikringsselskapet, mot en egenandel på 500 kroner. Som forresten forhandleren værsågod skal få betale.

Kranbilen kom.

- Toppakningen er defekt, konstaterte mannen.

Erdetmulig.

Han dro bilen, min nye Landrover, opp på lasteplanet. De som ville kunne sitte inni bilen oppå planet, vi andre satt oss inne i lastebilen.

Gruble, gruble, må ringe forhandler, bestille time på verksted, ordne leiebil, og sørge for at alt blir betalt av garantien. Klunder og heft.

Vi ble lesset av hjemme.

Vi lurte på det, om vi skulle være hjemme, eller om vi skulle ta oss en tur ut på lørdagskvelden. Vi ble enige om å dra ut. Men endte hjemme. Morsomt..

Ingen kjenner dagen før den er over.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skarpe stråler

Det begynte i dag tidlig.

Jeg lette etter solbrillene mine. De fra i fjor. Gucci, faktisk. Beskytter maks mot sola, som selvfølgelig er viktigst.. Daah..

Jeg fant dem ikke. Klødde meg i hodet, som jeg ofte gjør når jeg tenker hardt. Litt rart, i grunn.. Hmm…. Hvor kunne dem være? Ikke lenge siden jeg hadde dem heller.

Ikke i bilen. Ikke i luekurven. Ikke på skrivebordet, og ikkeno sted i stua. Merkelig da… De har jo vært innen rekkevidde i hele vinter, men nå som sola skinner, nei da er de borte. Helt typisk.

Jeg innrømmer det. Jeg er en rotekopp, et virrehue. Vel – jeg er faktisk av dem som liker å rydde og til dels vaske, og nesten elsker å ha det ryddig og rent. Men når det kommer til ting, som nøkler, lommebok og nettopp solbriller, da har jeg null kontroll.

Ikke spør meg hvor de tingene er, for jeg aner ikke. Helt ærlig. Faste plasser sier du, ja kanskje det hadde vært lurt.. Så ja, jeg prøver av og til det. Faste plasser. Nøkkel i nøkkelskapet, lommebok og solbriller i veska. Veska… Jeg bytter ofte veske. Etter humøret, nesten. Så da er vi like langt da..

Jeg dro innom brillebutikken etter treninga. Ingen var fine. Så jeg dro hjem, og snudde alt på hodet til jeg fant dem. Pent pusset inne i etuiet sitt. Hvor dem lå? Innerst i garderobeskapet. I en veske, selvfølgelig.. :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fortiden fanget på film

Det er nesten til å bli våt i øynene av.

Vi ser på film. Gutta og jeg. Ikke hvilken som helst film, men noen gamle kassetter fra under støvet. Filmer fra gutta var små.

Jul, aketurer, 17. mai, sykkel-mekke-verksted i garasjen og skoleavslutninger. De snakker uten å si -r, de mangler fortenner etter at melketennene forsvant, de synger usjenert og ler høyt og mye.

- Fantastisk morsomt.

Mine tre arvinger sitter ved siden av hverandre i samme sofa, mens de ser seg selv fra fortiden. De husker litt, og smiler av alt.

- Se på deg a, sier de i kor og ler.

De er venner nå. De samles om minnene, fellesskapet. For en time siden kranglet de om – ja jeg husker nesten ikke hva det var, helt sikkert en bagatell. Men nå sitter de sammen, koser seg og er samstemte. Brødre. En verdi de garantert vil ta vare på for alltid. De tror ikke alltid det selv. Men video fra de kranglet i småbarnsalderen ler de av nå. Det gir håp :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg – en spilleavhengig

Det skulle ikke bli sånn. Men det ble det.

Jeg begynte å spille. Først en gang, så to. Så en gang til. Jeg vant, og det var gøy. Så begynte jeg å tape. Og måtte spille mer for å vinne tilbake det jeg tapte. Jeg spilte så ofte jeg kunne, og tenkte på det da jeg ikke spilte.  Det slukte fritiden min. I timer kunne jeg sitte og spille. Hva? Ordspill. Scrabble på nett.

Jada, ingen pengepremier eller fysiske gevinster. Neida. Men følelsen av å vinne poeng. Og utfordringen med å finne verdifulle ord. Bryne seg på hvordan man kunne bruke bostavene i sammenheng. Hehe, har aldri sett på meg selv som en nerd, men her ble jeg helt hekta. Det er en innrømmelse som sitter langt inne. En betroelse, nærmest. Et svakt punkt.

Jeg spiller fortsatt. Ikke like mye som i begynnelsen, men bare for gøy. Tror jeg da.

Jeg skjønner greia med å bli avhengig. Som da jeg og søstrene mine fikk vår første Nintedo og spilte Super-Mario da vi var små. Vi ga oss ikke før vi hadde rundet spillet, spilte hele natta. Kjente en innvendig jubelbrus da Mario traff flaggstanga i det siste hoppet i sluttbrettet og fikk maks uttelling på poengstigen. Kjente enorm skuffelse da store-Mario ble krympet av en sopp, eller falt i et stup og vi mistet et liv. Hehe.

Holder meg et stykke unna gutterommene her hjemme, der det er både Nintedo Wii, Playstation 2 og Gamecube. Ellers er jeg redd det hadde blitt mange timer på rompa. Trøbbelet nå er at vi har fått Playstation 3 i stua.. Men enn så lenge nøyer jeg meg med å se på når de andre ivrige i min familie spiller.. Syns bare det ser så skikkelig gøy ut! Nei, jeg får logge meg på pc’n og ta en runde ordspill..

:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gullkorn fra barnemunn

Tredjeklassingene satt i klasserommet ved hver sin pult og jobbet konsentrert i engelsktimen, da læreren gikk rundt for å se om alle forsto oppgavene.

- Så flink du er, sa han til den ene gutten.

- Takk, jeg er så mye ute og reiser jeg skjønner du, så jeg må jo lære meg dette språket her, svarte han kvikt.

Hehe, moro å være mamma på konferansetimer på barneskolen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00